Følgende svært interessante artikel, har jeg privilegiet av å poste på STP ! Det er artikler som er under skriving av Hugo Carl Lütcherath, som gjør et imponerende arbeid med å samle stoff, skrive artikler og gjøre det tilgjengelig for oss interesserte. Da artiklene er under skriving mangler derfor biter av informasjon noen steder.

Har du opplysninger, foto eller annet materiale oppfordrer jeg deg til å kontakte Hugo Carl Lütcherath, slik at den høyst interessante historien til disse fartøy blir best mulig dokumentert. Igjen vil jeg rette en takk til alle dem som arbeider iherdig med å dokumentere historien til slike stolte skip.

På STP er det rom for masse ulikt stoff ! Har du noe du ønsker publisert på STP er du hjertelig velkommen til å ta kontakt.

____________________

Marinefartøyene som ble passasjerbåter

av Hugo Carl Lütcherath ©

Innledning

Det er ikke hver dag man kan lese om at marinefartøyer blir konvertert – ombygget – til passasjerfartøyer.  Men det skjedde altså i årene like etter Den andre verdenskrigen.  De ble etterhvert kjente og kjære båter som trafikkerte Vestlandet i perioden 1948 – 1978.  I det etterfølgende vil jeg se litt nærmere på dette interessante fenomenet.

"Lend and lease"

Etter at Frankrike ble ivadert av Tyskland i 1940 etablerte USA en låne og leieavtale kjent som "lend and lease" med noen av sine allierte.  Blant disse var Storbritania som nøt godt av avtalen og mottok store mengder krigsmateriell gratis eller til en svært gunstig pris.  Blant dette materiellet var også krigsfartøyer.

En rekke typer fartøyer ble overlatt til Storbritania under "lend and lease"- avtalen. Blant annet kan nevnes 34 hangarskip, 96 destroyere, 27 fregatter og en rekke mindre eskortefartøyer.  Blant disse var også en serie på 15 stykker PCE ("Patrol Craft Escorte"), fra US No PCE-827 til PCE-841.

Patrol Craft Escorte (PCE)

Serien med 15 stykker PCE ble overlatt til Storbritania i 1943.  De var i store trekk av samme type og hadde følgende hoveddata:

Fartøyene ble bygget ved Pullman Standard Car Co., Chicago.  De var ansett for å være vesentlig rimeligere enn de kostbare og verdifulle destroyerene.  Dette til tross for at de i stor grad ble anvendt av Storbritania som nettopp eskortefartøyer, også på åpent hav.

Fartøyene var godt utstyrt, solid bygget og kraftig bestykket.  Noen av dem ble senere ombygget til spesialfartøyer.

HMS Kil....

Da fartøyene kom til Storbritania i 1943 ble de omdøpt og gitt såkallte "KIL"-navn:

Under krigen tjenestegjorde de 15 fartøyene på ulike steder ....(Klikk her om du kjenner steder, for E-post til forfatter)

Ved krigens slutt i 1945 gikk de fleste fartøyene i opplag med tanke på å skulle tilbakeføres til USA.

Etter krigen

I 1945 var USA lite interessert i å få store mengder brukt krigsmateriell tilbake.  Istedet ønsket man å selge så mye som mulig.  Fartøyene var som tidligere nevnt solid bygget og hadde kraftige maskiner.  De var derfor atttraktive for flere ulike kjøpegrupper.  Ikke minst rederier som drev i innenriks passasjerfart rundt omkring i verden var interessert.

I Norge var mesteparten av transportmateriellet både på land og på sjøen sterkt nedslitt etter 5 lange år med okkupasjon og rasjonering av det meste.  De fleste rutebåtene var i dårlig forfatning og behovet for nye og mer moderne fartøyer var stort.  Men rederiene hadde dårlig råd og måtte derfor se seg om etter brukte fartøyer.  I mange rederier på Vestlandet fallt blikkene blant annet på de gjenværende "Kil"-fartøyene.

Det var særlig Det Stavangerske Dampskibsselskab (DSD) i Stavanger, Hardanger Sunnhordalandske Dampskipsselskap (HSD) i Bergen og Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane (FSF) i Bergen som vurderte disse fartøyene nærmere.

I 1946  dro teknisk direktør Ludvig Thorsen i DSD til England for å se på de amerikansk byggede fartøyene.  Rederiet besluttet å kjøpe et av dem – HMS Kilbernie, tidligere PCE-827.  Kjøpet var så vellykket at Stavangerske året etter kjøpte HMS Kilchatten, tidligere PCE-829.

FSF gjorde en tilsvarende vurdering og kjøpte i 1948 først HMS Kildwick, tidligere PCE-832.  Året etter - i 1949 - kjøpte man enda et fartøy, HMS Kilham, tidligere PCE-833.

Hardanger Sunnhordalandske Dampskipsselskap (HSD) kjøpte i ..... HMS ... tidligere PCE-8....

HMS Kilbernie, PCE-827

HMS Kilbernie er altså det første fartøyet i serien av PCE som ble overført til Storbritania.  Det tjenestegjorde fra 1943 til krigens slutt i Middelhavet som eskortefartøy.  I lange perioder hadde det stasjon i Gibraltar.

I oktober 1946 kjøpte DSD fartøyet og fikk det hjem til Stavanger. Der ble ombyggingen til passasjerfartøy gjort ved DSD´s eget verksted.

Ombyggingen av HMS Kilbernie i 1946 ble en stor  oppgave for Stavangerske.  Hele innmaten ble revet ut, unntatt maskinene, og den nye oppbyggingen skjedde etter samme prinsipp som på MS «Fjorddrott».  Men nå var dimensjonene vesentlig større.

Det ble bygget restaurant på to dekk i hele skipets bredde.  Akterut ble skipet utformet som en ferge med plass til 22 biler.  Ved hjelp av en dreieskive kunne bilene kjøres ombord og iland gjennom sideporter.

Da HMS Kilbernie var ferdig ombygget var tonnasjen 795 brutto register tonn, lengden 189 fot, men bredden var som opprinnelig 33 fot.

HMS Kilbernie ble ombygget til det man i DSD kallte fjordbuss eller sjøbuss. Begrepet bygget på formen den første fjordbussen, MS Fjorddrott,  hadde. Utseende var nytt med bred akterende som en ferge, og over hoveddekket var det store salonger i hele skipets bredde, med store vinduer og sitteplasser nærmest som i en buss.

MS Haugesund

Den nye store fjordbussen fikk navnet M/S Haugesund. Passasjer-kapasiteten ble 740 passasjerer, og to dieselmotorer på tilsammen 1700 bremsehestekrefter ga skipet en toppfart på nesten 18 knop.  Båten hadde 2 vridbare propeller, var svært manøvreringsdyktig og utstyrt med radar og det mest moderne utstyr som var å få.

MS Haugesund ble til og begynne med satt inn i MS Fjorddrott´s lange rute til Sauda og Haugesund.  Men det varte ikke lenge før «Haugesund» hadde mer enn nok med bare å betjene Haugesundsruten.

I motsetning til de tre andre fjordbussene som var gule med sorte skorsteiner med tre røde ringer rundt, ble «Haugesund» malt hvit.  Det var så vellykket at Stavangerske også malte de andre tre fjordbussene  hvite.   Med hvitmalingen av de fire fjordbussene ble begrepet Den hvite flåte skapt.  (Det gikk imidlertid enda et par år før skorsteinen ble malt gul med tre røde ringer rundt.)

Rutefarten mellom Stavanger og Haugesund, også kallt Boknafjordfarten, økte kraftig fra 1950.  Allerede i 1953 var «Haugesund» for liten og måtte bygges på.  I mars 1953 ble det bygget på et nytt bildekk i forlengelsen av salongdekket. Det økte bruttotonnasjen fra 795 til 854.

M/S «Haugesund» etter ombyggingen

I midten av januar 1973 gikk M/S «Haugesund» sin siste ordinære rutetur mellom Stavanger og Haugesund. 

I mars samme år ble den solgt til det italienske rederiet Libera Navigazione Lauro S.p.S. i Napoli.  Båten ble ombygd; blant annet ble øvre bildekk fjernet.  Den ble også omdøpt til «Lauro Express».

I 1982 ble «Lauro Express» ex M/S «Haugesund» ex HMS «Kilbernie» ex PCE-827 solgt til et annet italiensk rederi - Fila S.p.A. - og omdøpt til «Sicilia Ponte».

I 1988 ble hun solgt pånytt til et italiensk rederi, Turistica Costiera Amalfitana S.r.l., Salerno.  Hun ble omdøpt til "Tucalif".

I 1997 var tiden utløpt for fartøyet.  "Tucalif" ble solgt for hugging.  Opphuggingen ble påbegynt 30. august 1997 i Napoli.

HMS Kilchatten ex PCE-829

I 1947 kjøpte DSD søsterskipet til HMS Kilbernie – HMS Kilchatten.

MS Stavanger..... (mer følger i endelig utgave)

HMS Kildwick ex PCE-832

HMS Kildwick ble kjøpt av Fylkesbaatane i Sogn og Fjordane (FSF) i 1948 og sendt til Haugesund Mekaniske Verksted for ombygging.  I mai 1949 var fartøyet ombygget og ble døpt MS Sunnfjord.

MS Sunnfjord ble straks satt inn i ruten Bergen - Årdalstangen og ble oppfattet på den tiden som topp moderne, rask (turfart på omkring 15 knop) og flott å se til.  Ombyggingen var så vellykket at FSF, til tross for dårlig råd, kjøpte søsterskipet HMS Kilham ex PCE-833 året etterpå.

MS Sunnfjord ble etterhvert satt inn i nattruten Bergen – Nordfjord.  Den en del uhell i sin karriere, både grunnstøtinger og kollisjon.  I 1974 fikk skipet et større motorhavari.  Det var såvidt alvorlig at MS Sunnfjord ikke kom i rutefart igjen.  Skipet gikk i opplag i Florvåg, og maskinen ble brukt som reservedeler til søsterskipet MS Sognefjord. 

MS Sunnfjord ble i 19.... solgt til et Oslo-firma som hadde planlagt å bruket skipet som flytende kontor.  Dessverre forliste MS Sunnfjord under slep til Oslo i 19.....

HMS Kilham ex PCE-833

HMS Kilham ex PCE-833 ble kjøpt av FSF i samarbeid med Skips Investment A/S i 1949.  Skipet ble dirigert til Haugesund Mekaniske Verksted for ombygging. Allerede sommeren 1950 var skipet klart for å settes inn i rutefart.  Det ble døpt MS Sognefjord og satt inn i ruten Bergen – Årdalstangen (Bergen – Lavik – Vadheim – Høyanger – Balestrand – Hermannsverk – Lærdal – Årdalstangen og retur).  Ruten som MS Sunnfjord hadde seilt i til da.

Som søsterskipet tok MS Sognefjord seg flott ut.  Det var i sannhet en hurtigrute (snøggrute) etter datidens forhold.  Turfarten var omkring 15 knop.  Skipet tok 575 passasjerer og 12 biler.  MS Sognefjord var en vellykket satsing for FSF og gjorde en lang og trofast tjeneste for rederiet.

21. november 1982 gikk skipet sin siste rute i FSF.

I november 1982 ble MS Sognefjord solgt til Filmeffekt A/S i Oslo og omdøpt til MS Orion. I oktober 1987 ble skipet solgt videre til Matkat Oy, Helsingfors, Finland hvor det gikk dagsturer med turister. 

Skipets videre skjebne er:

·        Mai 1991 solgt til Orion Risteilyt Oy, Hamina, Finland og omdøpt til MS Orien II.  Satt inn i ruten mellom Helsingfors og Viborg.  Senere også i trafikken på Riga og mellom Lovisa og Thallin.

·        September 1996 gikk MS Orion II i opplag i Slite, men ble senere flyttet til Visby.

·        Desember 1996 ble skipet solgt til Jaako Mathias Eriksson, Honduras.

·        1997 ble hun solgt til ukjente kjøpere i Thailand og omdøpt til MS Orion Explorer.  Videre skjebne ukjent.

Ref:

·        1996 - 2003 NavSource Naval History

For å Kontakte Forfatter: Hugo Carl Lütcherath ?